Etter flere års vandalisering er det et akutt behov for å gjenetablere asylpolitikken som et viktig middel for å håndtere en konfliktfylt verden.
Den sudanske asylsøkeren Francis Okeny reiste nylig tilbake til hjemlandet etter ni år i Norge. De færreste papirløse som har tilbrakt årevis i mottak eller på gata, har opplevd at hjemlandet i mellomtiden har blitt fredelig og demokratisk. I juli 2011 ble imidlertid Sør-Sudan en selvstendig stat. Første påfølgende arbeidsdag gikk Francis til International Organization for Migration (IOM) for å søke om frivillig hjemreise. Deretter tok det ham innpå et års anstrengelser å få nødvendige reisedokumenter. I mai 2012 kunne han omsider reise hjem, 17 år etter at han hadde flyktet. På flyplassen sto datteren han ikke hadde sett på like mange år.
Francis’ bakgrunn er som kristen misjonær. Hans opplevelse av møtet med Norge var en skuffelse jeg ikke er sikker på at han noen gang vil komme over. Han hadde blitt torturert av det sudanske regimet før han flyktet, men fikk likevel avslag på avslag. Deretter levde Francis blant annet på Lier ventemottak i fire år, mottaket som var spesiallagd til å være så dårlig at beboerne skulle føle seg presset til å dra. Francis oppsummerte opplevelsen av Norge slik i en e-post noen dager før han reiste:
”Den internasjonale flyktningkonvensjonen finnes egentlig ikke. Det som finnes, er nasjonale utgaver av konvensjonen som hver nasjon har rett til å endre i tråd med opplevde interesser og trusler. Å være asylsøker i Norge er som å forsøke å slikke honning fra et tornete blad. Demokrati handler om å beskytte interesser, ikke om verdighet, rettferdighet og likhet, slik vi leser i bøker.”
Det er en opplevelse det er lett å dele etter at jeg har fulgt norsk asylpolitikk siden slutten av 90-tallet. Mens det før fantes en balanse mellom kontroll på den ene siden og humanitære og rettssikkerhetsmessige hensyn på den andre, synes denne balansen nå å ha blitt alvorlig forrykket. Det handler om ”retur, retur, retur” og ”kontroll, kontroll, kontroll”, ikke om ”solidaritet, humanitet og rettssikkerhet”. Asylsøkere som har flyktet fra krigssoner og diktaturer og som burde ha fått beskyttelse, blir i stedet ødelagt. Ett alvorlig eksempel er de enslige mindreårige som blir satt på vent til de fyller 18 år – da er de angivelig gamle nok til å bli tvangssendt tilbake til krigsherjede og totalitære hjemland som Afghanistan, Etiopia og Irak. Vi vet nå at det går elendig med mange av disse limbo-barna. Dette er en både presis og trist oppsummering av dagens situasjon: Politiske myndigheter ser mennesker fare ille, også barn – og godtar det som prisen andre må betale for en streng asylpolitikk.
Skal man etterstrebe en mer human politikk, finnes det naturligvis flere nivåer å legge seg på. Nivået som burde være oppnåelig, er en politikk som aktivt bestreber seg på å være mer rettssikker og human, som utforsker potensialet for mer humane løsninger, og som skyr ekstreme tiltak og konsekvenser som de fleste vil gjenkjenne som ekstreme – med andre ord en asylpolitikk hvor det, side om side med ønsket om kontroll, også finnes rom for positive ambisjoner. Det betyr at vi som et minimummå mykne opp strenge praksiser når landene omkring oss gjør det og forsøke å unngå å skille oss ut i negativ retning, slik Norge ikke minst gjør i den eksepsjonelt steile tilnærmingen til lengeværende papirløse, herunder barn. En politikk hvor barn har blitt en primær målgruppe ikke for humane hensyn men for innstramninger, kan ikke stå seg. Vi kan heller ikke fortsette å godta en situasjon hvor voksne har levd som papirløse siden midten av 90-tallet, og stadig ikke har utsikt til en løsning. Hvis ikke Sør-Sudan hadde blitt uavhengig, ville Francis fortsatt ha vært her som papirløs, på flukt på attende året.
På et langt høyere nivå kan man forestille seg en asylpolitikk som systematisk arbeider for å styrke og utvide asylretten, i et rikt land der det ikke er problematisk hvis en større andel av rikdommen går til noen av verdens mest marginaliserte. Man kan forestille seg en politisk tilnærming mer i internasjonalismens tegn, etter en epoke preget av norsk velstand og av en smal, selvopptatt asyldebatt. Den ambisjonen må nok dessverre henvises til en annen bok og annen tid.
Francis fortalte flere ganger at den mentale torturen han ble utsatt for i Norge, var vanskeligere å takle enn den fysiske torturen han hadde opplevd i fengselet i Sudan: opplevelsen av å ikke bli tatt på alvor, av å bli avvist uten noen gang å ha blitt skikkelig lyttet til. Da Francis ankom transittmottaket på Tanum utenfor Oslo, stadig iført misjonærklærne med prestekragen, ble han møtt av en advokat som fortalte ham at vi ikke trenger flere mennesker her. Den virkelige skammen ligger i at hans opplevelse av Norge aldri ble bedre.
Rune Berglund Steen, forfatter av ”Svartebok over norsk asylpolitikk”
———————————————-
Flyktingbloggen rekommenderar alla, beställ boken idag! Den måste läsas av alla som vill ha en mänsklig flyktingpolitik. Vänta inte, beställ här!
———————————————–