R ble tvangsutsendt i 2011. Arrestrapporten har ”forsvunnet”. Om dette har med uryddighet eller ukultur å gjøre vites ikke, men den ville dokumentert om pågripelsen gikk riktig for seg og om han fikk rettighetene sine ivaretatt.
Men rapporten fra Trandum Utlendingsinternat finnes. Der står det at han i dyp fortvilelse over beskjed fra advokat om at det ikke var mer å gjøre slo telefonrøret hardt i veggen. 19 år, på flukt fra et av verdens verste diktaturstater som ukentlig tar livet av opposisjon.
- Det verste var ikke hullet i bakken og stanken. Det verste var at de tok klærne mine. Det var så ydmykende. Jeg frøs veldig. Og jeg var redd.
Man skulle tro at ansatte på Trandum er drillet i hvordan de skal møte frykt og krise. Men stedet, plassert ved enden av østre rullebane på Gardemoen, har iblant sin helt spesielle måte å møte slike situasjoner. Den politifaglige vurderingen de tok i denne og andre saker var å frarøve ham det lille han eide for så å plassere ham i isolasjonscelle. Utestengt fra kontakt med andre. Innelåst med sin egen frykt.
Cecilie Schatvet i Advokatforeningens menneskerettsutvalg beskrev cellene slik i Morgenbladet i januar 2012:
- Isolatet er et mørkt og grått betonghull på to ganger to meter delvis under bakkenivå. Om lag to meter opp langs veggen er det en liten glugge med pleksiglass der du ser himmelen. Det er derfor ikke mulig å orientere seg ordentlig om tid og sted mens en sitter der inne.
Trandum har en vond historikk men i likhet med den øvrige utlendingsforvaltningen, har de full tillit.
Etter å ha fungert som asylmottak ble Trandum i 2004 overtatt av PU for å skille fengslede etter Utlendingsloven fra varetektsfengslede etter Straffeloven.
I 2006 kom det frem sterk kritikk av Trandum som et fengselslignende sted uten regulering. I 2007 måtte justisminister Knut Storberget etter påtrykk fra FNs Torturkomitè innføre det som sjokkerende nok ikke var gjort – en forskrift for Trandum. Stedet levde fram til da i en så vag juridisk gråsone at det i Ny Tid ble omtalt som Norges Guantanamo. Torturkomitéen slo ned på at hele åtte personer ble låst inn i en celle, manglende lovhjemmel i Utlendingsloven for stedet, dårlig kosthold, overvåkede dobesøk og bruk av torturmetoden vekking hver halvtime. Isolatcellene ble underkjent.
Trandum har samme avdelingsledelse i dag som da.
Historikken er tung. Politivold, selvmord og Tvangsmedisinering er saker som har vært gransket de siste årene. Tvangsdopingsaken fra 2009 er grufull. Avisa Verdens Gang dekket saken og Trine Skei Grande anmeldte forholdene 08. juli 2009 etter at partiet Venstre mottok varsling om forholdene samme år.
PU har kontrakt med firmaet Legetjenester AS på Jessheim om å yte helsetjenester til de innsatte. De har håndtert denne kontrakten siden den ble lagt ut på anbud i 2005 og fornyet i 2010.
Påtalevedtaket fra Spesialenheten for politisaker ble ferdigstilt juni 2011. Selv om ansatte ved Trandum ved flere anledninger rapporterte om praksis hvor lege ble tilkalt og ved deportasjon benyttet tunge stoffer som Stesolid og Nozinan for å roe ned personer mot sin vilje, fant helsetjenesten i Oslo og Akershus at det ikke var grunnlag for å konkludere med at denne praksisen hadde funnet sted etter høsten 2007. Hendelsene før dette var foreldet. VG hadde rapporter som beviste slik praksis også i 2008 men tilsynet og SEFO fant ikke grunn til å vektlegge dette. Saken ble henlagt med at intet straffbart forhold var ansett bevist.
Et dokumentert tilfelle fra 2011 viser at en psykisk syk ble hentet ut av behandling, plassert i isolasjon og uttransportert ved bruk av bodycuffs.
I 2010 ble det rapportert at en psykisk syk og suicidal mindreårig kveld og natt var sperret inne i sikkerhetscelle. Trandums talspersoner forsvarte praksis og roste legetjenesten for sin faglige dyktighet.
En tenåring med invalidiserende sykdom ble i 2011 sendt ut av Norge like i forkant av en operasjon. Ungdommen blødde og var syk, men ble erklært transportdyktig på tross av spesialisters råd.
Innesperring og isolasjon av psykisk syke, klarering og deportasjon av syke på tross av spesiallegers råd – er dette legeetisk forsvarlig? Kun spesialhelsetjenesten har beslutningsmyndighet ved tvangsmedisinering. Hvem har og tar ansvaret?
Besøksforhold er vanskelig, telefonsamtalen brytes elektronisk etter to, tre minutter. Begrenset kommunikasjon, stress, språk og hastverk vanskeliggjør gode varslingssystemer og rapportering av klanderverdige forhold. Dårlige politifaglige vurderinger kan ikke etterprøves når den involverte er ute.
I 2008 ble Trandum Tilsynsråd oppnevnt av Justisdepartementet for å se til at behandling av innsatte skjer i samsvar med lovgivning. De kan skrive beskjeder og legge i postkasser. Som regel er personen utsendt før dette kan behandles. Det finnes ingen god klageordning for utenforstående, advokater må ta klager gjennom Advokatforeningen.
Vi stiller oss tvilende til at et firma med allmennleger er de rette til å utføre legetjenesten. Frykten sitter i veggene, mange sliter med traumer og lidelser. Tjenesten bør utføres av uavhengige spesialister i allmennmedisin i tillegg til psykologspesialist og psykiater som kan vurdere psykisk tilstand.
Bruk av isolat mot angst må stanses! Det må også rettes mer fokus mot driften på Trandum.
Regjeringens måltall og Trandums plasskapasitet har vokst, det samme kan dessverre ikke sies om rettssikkerheten. Politikk, legetjeneste og Trandums ledelse er den samme og 22. juli-kommisjonen har konkludert med at ukultur og dårlig ledelse florerer i politiet.
Mens dette ble skrevet satt en psykisk nedbrutt og suicidal 18-åring fra Afghanistan i isolasjon. Ved en opprivende massearrestasjon hvor han og flere andre unggutter ble vekket opp på natten og hentet av politiet for utsendelse, ble han så redd at han tisset på seg, ble lagt i bakken, påført håndjern. På Trandum ble han fratatt klær og eiendeler.
De siste dagene før han ble tvangsdeportert tilbragte han under bakkenivå, med et lite vindu høyt på veggen. Utestengt fra kontakt med andre. Innelåst med sin egen frykt.
Marit Grønseth, Foreningen av tolvte januar