Brutalitet mot barn

Ved asylarrestasjoner i familier uten kriminalitet eller andre alvorlige forhold, stiller Politiets Utlendingsenhet nattestid med fem til ti uniformerte ansatte for å vekke barn og foreldre, omringe huset, og arrestere forelder eller familie. PU mener at denne traumatiserende praksisen ikke bryter Barnekonvensjonen.

Mens det ennå var mørkt tidlig morgen 21. september 2005, ble familien Dar vekket av innbrudd. En rute ble knust og flere uniformerte politimenn brøt seg inn i familiens hjem. De to minste barna ble søvnige lempet ut av sengene sine og ned på gulvet av politiet. De ble redde, forstod ikke hva som skjedde. Familien ble sendt til Trandum. Nadeem Dar forteller:

- For sønnen min som var litt over tre år den gangen, har denne opplevelsen vært ødeleggende. Han fulgte meg og gråt rasende, holdt tak i buksebenet mitt og var overbevist om at jeg ville dø hvis han slapp. Frem til i dag har ingen av oss glemt dette øyeblikket og han sliter fremdeles med denne erfaringen. Han fortalte senere til alle som ville høre: «Jeg greide ikke å redde pappa, jeg klarte ikke!» Han påtok seg all skyld.
Hadde det ikke vært for at Nadeem Dar fremdeles befinner seg i Norge, riktignok i kirkeasyl på tredje året, og hadde det ikke vært for at barna og hustruen hans etter mange år fikk opphold i Norge, ville vi nok aldri hørt om denne historien. Den er tross alt bare en av mange, og de fleste som opplever brutale tvangsutkastelser nattestid hører vi ikke stort mer fra.

Det finnes flere eksempler, Kamuran Kaplan er en av dem. I fjor sommer ble familien hans brutalt vekket opp på natta av syv uniformerte politifolk, og far ble sendt tilbake til internflukt i Tyrkia. I fjor ble også Eset og hennes fem barn vekket klokka fire på natta av seks politimenn og tvangsutsendt til Tsjetsjenia. Noen raske Googlesøk kunne gjort denne lista lang, undersøkelser blant mennesker som har kontakt med asylsøkere og deres familier fyller inn historiene. Fellesnevneren i mange av disse sakene fremstår som en gjennomgående unødig brutal behandling av barnefamilier.
Dana Mahmood er papirløs flyktning. Hun har selv levd på mottak i mange år og kjenner forholdene godt. På verdens flyktningdag 20. juni 2012 uttalte hun følgende:

- Politiet kommer gjerne midt på natta, eller grytidlig om morgenen, for å være sikre på at flyktningene ikke skal flykte. Politiet styrter inn i rommet, folk vekkes og får kanskje ti minutter til å samle alt de eier i en koffert. Det er ikke mer enn det flyktningene får lov å bære med seg, når de utsettes for deportasjonen. Barna ser alt, og gjør seg sine erfaringer. En skulle tro at PU oppførte seg litt mer humant når barn er involvert. Det gjør de ikke. Alle skal behandles likt. Like brutalt. Hvor lenge skal vi fortsette å lukke øynene?
Ja, hvor lenge skal vi lukke øynene og hvor lenge skal vi synes at dette er legitime virkemidler i situasjoner hvor barn er involvert? FNs Barnekonvensjon er ment å styrke barns rettssikkerhet. De skal også skjermes fra vilkårlig inngripen i privatlivet sitt. Gjentatte ganger har vi blitt forsikret av norske myndigheter at konvensjonen er helt sentral ved alle sider av myndighetenes håndtering av utlendingssaker hvor barn er involvert.

Barnekonvensjonens artikkel 16 sier blant annet følgende om barns rett til privatliv:
Rett til privatliv: Barnet skal ikke utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, i familien, i hjemmet eller i korrespondansen sin. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme.

Konvensjonen gjelder selvsagt også vilkårlig innblanding fra myndighetene. Det er offentlig kjent og uttalt av Politiets Utlendingsenhet at de gjør sine sikkerhetsforanstaltninger i forkant av slike arrestasjoner. I den ene familiesaken etter den andre, hvor ingen av medlemmene har vært involvert i kriminalitet eller andre forhold som skulle tilsi et stort politioppbud, blir «sikkerheten» vurdert dithen at PU velger å stille med fem til ti eller flere uniformerte ansatte nattestid for å vekke barn og foreldre, omringe huset, arrestere en forelder eller hele barnefamilier. De sendes så til Trandum Utlendingsinternat og videre ut med fly. Overraskelsesmomentet er sentralt og vi kan derfor trygt si at konvensjonens begrep «vilkårlig inngripen» omfattes av metoden. Som asylsøker står man uten mulighet til å forsvare seg mot en politifaglig vurdering som tilsier at en slik fremgangsmåte er nødvending for å hindre flukt eller andre forstyrrelser som vil kunne påvirke arrestasjonen negativt. Hvor er barnas vern?

Undertegnede rettet i fjor skriftlig spørsmål til PU for å få klarhet i hvordan de vurderte denne artikkelen fra Barnekonvensjonen opp mot virkemidlene de benytter ved pågripelser av familier og familiemedlemmer nattetid. I svaret viser de til at det i Menneskerettskomitéen eksisterer en praksis som sier at det skal gjøres en objektiv vurdering av hva som forstås som «vilkårlig». Det avgjørende, sier PU, er dermed ikke om barnet selv opplever denne inngripenen som vilkårlig. Videre er det i vurderingen av om en handling anses som vilkårlig av betydning om den har grunnlag i lov, er rimelig og nødvendig omstendighetene tatt i betraktning, står i forhold til hva som ønskes oppnådd og er i samsvar med konvensjonens formål. Politiets Utlendingsenhet er derfor av den klare oppfatning at pågripelser foretatt etter utlendingsloven på generelt grunnlag ikke er i strid med Barnekonvensjonen, og da heller ikke er vilkårlige jf. konvensjonens art 16.
Slik kan det også sies og slik kan det også ses på. På praktisk norsk vil dette si at målet helliger middelet uavhengig av om barnets privatliv krenkes og uavhengig av om barnet opplever en vilkårlig inngripen i livet sitt. Det er opplagt at barn kan ta stor skade av en slik behandling; hvem som helst kan tenke tilbake på egen barndom og forsøke å se for seg situasjonen. Det hamres på døra midt på natta, skremt mamma eller pappa åpner opp og inn kommer opptil flere uniformerte politifolk, unger vekkes nådeløst opp, situasjonen stresses og mamma, pappa eller hele familien får noen minutter å pakke sammen eksistensgrunnlaget sitt på. Hele livssituasjonen brytes opp mens søvnen fremdeles sitter i kroppen. Om ikke hele familien arresteres så forsvinner far eller mor, sannsynligvis ikke uten dramatikk da det svært ofte er mye frykt for retur involvert.

I den konkrete saken om Kamuran Kaplan og hans unødvendig brutale arrestasjon klokka fire om natta reiste hans advokat spørsmålet om PU sin juridiske og moralske hjemmel for sin fremferd, et spørsmål alle som kjenner liknende saker bør stille seg bak. Virkemidlene i arrestasjonen ses på som et ledd i statens behandling av ham og vil derfor tas inn i saken som venter på behandling i Strasbourg.

Tilbake til Nadeem Dar, hans familie og hans situasjon. Etter ti år er saken hans fremdeles ikke avklart. Etter å ha blitt tvangsutsendt og etter påtrykk fra FNs Torturkomité hentet tilbake til Norge er situasjonen hans fremdeles uavklart. Per i dag sitter han i kirkeasyl på Nesodden på tredje året, og venter og venter på svar fra UNE som behandler ankesaken hans. Livet passerer, ungene blir store. Familien hans har fått opphold på humanitært grunnlag. De som vil vite mer om saken hans kan lese om denne her. Den ene datteren gikk i første klasse da de ble internert på Trandum og forklarte, da hun kom tilbake på skolen, at hele familien hadde vært i fengsel. De tre yngste barna viste mye forvirring og sinne rundt opplevelsen og sovnet aldri uten at de kunne holde på foreldrene sine. Nå er barna blitt eldre men har fortsatt vanskelig for å sovne. De føler seg ikke trygge i sine egne senger etter episodene med politibesøk om morgenen og sover helst med klærne på i stedet for pyjamas. De har det fremdeles klart for seg hva de trenger og hva de må skynde seg å pakke sammen dersom de en gang arresteres igjen. Følelsen av utrygghet er tatovert inn i barnesinnene.

Flere av ungenes venner i Norge ble svært redde da de forsto at barn kan settes i fengsel.Vi har lest mange slike historier, klassekamerater som opplever at venner plutselig ikke er der neste dag. Venner hvis foreldre en dag forsvinner. Vi leser ukentlig i avisene og hører på nyhetene om barn som enten har blitt tvangsdeportert eller står i fare for å bli det. Vi hører om unger hvis foreldre er forfulgte i hjemlandet sitt. Ungene er ofte født eller oppvokst i Norge men får ikke bli fordi myndighetene er uenige i risikovurderingene asylsøknadene er fattet på. Dette er barn som snakker samme språk som våre barn, lever side om side med dem, men som risikerer å bli vekket midt på natta av uniformerte politifolk som skal sette de på første fly tilbake til et land de ikke kjenner. En fremtid og en utrygghet de ikke aner omfanget av.

Hva gjør dette med våre barns forhold til norsk politi og hva gjør dette med våre barns forhold til norske myndigheter?

 
Marit Grønseth, Foreningen av tolvte januar