Etter 30 år som dommer hadde jeg tilegnet meg en oppfatning av at asylsøkeres saker ble forsvarlig behandlet av utlendingsmyndighetene, og at flyktninger som hadde rettmessig krav på beskyttelse, også fikk opphold her.
Som pensjonist har jeg truffet flyktninger som har fått avslag på sine asylsøknader. Jeg har hørt historiene deres og gått gjennom saksdokumentene. Tilliten til ivaretakelsen av grunnleggende rettssikkerhetsgarantier i behandlingen av disse sakene har nå fått et grunnskudd. Utlendingsmyndighetene selv og overordnet politisk ledelse har gjentatte ganger uttalt seg positivt i media om virksomheten. Jeg er i tvil om hvor godt de kjenner til hva som egentlig foregår på saksbehandlingsnivå.
Vedtak av vesentlig betydning for den person det gjelder, blir truffet av saksbehandlere, tilsynelatende uten å bli kvalitetssikret på overordnet nivå. Saksbehandleren har ingen kontakt med vedkommende flyktning. For flyktningen er det tilnærmet umulig å oppnå kontakt. Muligheten for kontradiksjon synes ikke å eksistere. Viktige henvendelser blir ikke besvart. Å purre hjelper ikke.
Asylsøker som klager til UNE over et negativt vedtak i UDI, har rett til fri rettshjelp uten behovsprøving. Realiteten er at advokaten får godtgjort fem timers arbeid. Og kvaliteten på advokatarbeidet i disse sakene kan være variabel. Jeg har sett eksempler på at rene advokatforsømmelser har ødelagt for asylsøkeren.
Den formelle hovedregelen er at klagesakene skal behandles i nemnd med nemndleder og to nemndmedlemmer. Virkeligheten er en annen. I 2011 ble bare 6,3 % av klagesakene behandlet i nemnd. Over halvparten av sakene ble avgjort av nemndleder alene, og 43 % avgjort av sekretariatet. Anmodninger om nemndsbehandling blir ikke besvart. Lovens hovedregel blir ikke fulgt. Forvaltningsmessig kvalitetskontroll med at avgjørelsene blir tatt på rett nivå synes fraværende.
Det er innholdet i enkelte av de avgjørelsene jeg har sett fra utlendingsmyndighetene, jeg har reagert mest over.
Flyktninger har rettskrav på oppholdstillatelse hvis de tilfredsstiller lovens og flyktningkonvensjonens definisjon på hva som er en flyktning. Avgjørelsene skal bygge på rettslige, ikke politiske kriterier. Spørsmålet om streng eller mild flyktningpolitikk er irrelevant. Det dreier seg om å etterleve rettslige forpliktelser som vi har både på et nasjonalt og et internasjonalt plan, uavhengig av hvor få eller hvor mange flyktninger som måtte finne veien hit. Vi har tiltrådt FN’s flyktningkonvensjon og er bundet av den.
Ved vurderingen av om det er trygt å returnere til det tidligere hjemlandet skal søkerens egen forklaring legges til grunn dersom den fremstår som noenlunde sannsynlig. Jeg har sett formuleringer som etterlater tvil om hvorvidt denne sentrale regelen blir fulgt. I atskillige saker konstateres det bare at man ikke tror på flyktningen, til tross for at forklaringen er logisk og sammenhengende og derfor skulle ha vært lagt til grunn. Uttalelser fra FN’s høykommissær for flyktninger om utilrådeligheten av retur til bestemte steder blir neglisjert.
Vedtak omtaler det fåtall av opplysninger som måtte tale mot flyktningen, uten å nevne omfattende materiale i motsatt retning. Irrelevant materiale vektlegges i flyktningens disfavør. Det påstås at det er trygt å vende tilbake til det tidligere hjemlandet som internflyktninger, til tross for massiv informasjon i motsatt retning. Inntrykket er at flyktninger blir møtt med skepsis og mistro, ikke med åpent sinn, og at det i strid med lovens forutsetninger er opp til flyktningen selv å godtgjøre at kravene til opphold er oppfylt. At det begrensete materiale jeg har hatt tilgang til, gir grunnlag for å hevde at det er et betydelig antall flyktninger som har fått og får avslag på feil grunnlag, er jeg ikke i tvil om.
Også rettslige vurderinger inneholder skjønnsmessige elementer. Men det synes som om så mange av de spørsmålene hvor lovteksten gir tolkingsrom, blir besvart negativt, at realiteten er at innvandringspolitiske hensyn blir brakt inn bakveien også i disse sakene. Da blir det trist når man på overordnet politisk nivå konstaterer at returen av flyktninger som har fått avslag, er trygg fordi UDI og/eller UNE anser returen som trygg – altså at avslaget er en garanti for at returen er trygg!
Mange med reelt behov for beskyttelse har gitt opp og returnert som følge av avslagene. Hvor frivillig en slik retur er, kan diskuteres. Det er vanskelig å se verdighet i dette, slik UDI’s tidligere direktør har gitt uttrykk for i media. Og hvilke asylsøkere som har fått avslag, har midler til å bringe sakene inn for retten? All ære til Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe, som har prosedert en rekke avslagssaker uten hensyn til pengemangelen hos klientene. At asylsøkeren i flertallet av disse sakene har fått medhold i domstolene – også i saker som er avgjort av nemndleder alene – burde i seg selv være en vekker for UNE. Det synes heller ikke betryggende at bare et lite mindretall av klagene over UDI’s avslag på asylsøknader – 8,5 % i 2011 – fører frem i UNE. Omtalen som et domstolsliknende forvaltningsorgan indikerer et rettssikkerhetsnivå som tilsvarer det man møter i domstolene. Slik er i ethvert fall ikke virkeligheten.
Ca. 83 000 utlendinger fikk opphold i Norge i 2011. Dette inkluderer 53 000 EØS-borgere, som ikke trenger oppholdstillatelse. Av de gjenværende ca. 30 000 var den største gruppen – ca. 3 400 – filippinere. De fleste av disse kom for å arbeide som au pair. Dette kan et velstående land som vårt ta seg råd til. Omtrent like mange flyktninger – 3 843 – fikk avslag på asylsøknader i 2011. Kanskje vårt renommé som humanitært foregangsland vil stå seg på å sørge for at de som har krav på beskyttelse som flyktninger, også virkelig får det, og på en erkjennelse av at en betryggende saksbehandling i asylsakene er viktigere enn oppholdstillatelse for arbeidssøkere. En grunnleggende holdningsendring overfor de som kommer hit som flyktninger, er åpenbart nødvendig.
Nils Erik Lie pensjonert førstelagmann
Artikeln har tidigare varit publicerad i Klassekampen