De grusomme barna

Da den rødgrønne regjeringen lanserte sin første innstramningspakke 3. september 2008, var flere av tiltakene rettet mot enslige mindreårige asylsøkere. Siden de første innstramningene overfor barn på flukt ikke helt gjorde jobben – de jævla ungene fortsatte å komme – tok regjeringen i juli 2009 skrittet videre, og besluttet å opprette ”omsorgsinstitusjoner” for enslige mindreårige i Irak og Afghanistan. Dette tiltaket gikk også inn i Soria Moria 2, og i november 2011 ble det kjent at det var inngått en avtale mellom Norge og Afghanistan.

Reaksjonen fra FNs barnekomité på planene var forutsigbar: Barnekomiteen er betenkt over planene om ”å etablere omsorgs- og opplæringssenter for enslige mindreårige asylsøkere i deres opprinnelsesland, siden disse barna for det måste kommer fra land som er preget av krig og konflikt, der man ikke kan garantere for deres sikkerhet.” Tilsvarende kritikk har blitt uttrykt av Europarådets kommisjonær for menneskerettigheter. Redd Barnas representant i Kabul betegner tiltaket som ”å eksperimentere med barns liv” (sitert fra Redd Barnas skriftlige innspill til Stortingets kommunalkomité i forbindelse med statsbudsjettet for 2012). Noen vil mene at det å få kritikk fra tungt, internasjonalt, menneskerettslig hold av vår behandling av asylsøkende barn burde forårsake et visst ubehag, men den rødgrønne regjeringen har ufortrødent stevnet videre. Spesielt bekymringsverdig er det når Barneombudet har kritisert regjeringen for en lukket prosess.

Som tidligere har norske politikere ”asylshoppet” tiltak i det restriktivt kreative Nederland. Nederlands erfaring var at mange av de mindreårige ble hentet av familiemedlemmer kort tid etter at de ankom institusjonene, noe den rødgrønne regjeringen har vist til. De nederlandske erfaringene er imidlertid av begrenset verdi, siden Nederlands prosjekt fant sted i det nå stabile Angola, ikke i Afghanistan. I sin omtale av tiltaket nevner regjeringen naturligvis heller aldri barna som har mistet foreldre til krig – de nevner dem som blir hentet, ikke dem som tilbringer resten av ungdomstiden på disse institusjonene før de etterlates til seg selv. Det er også lett å forutse at en del trolig vil forlate institusjonene før den tid i håp om å finne en reell løsning et annet sted, og med nye år foran seg på flukt.

Regjeringen har framholdt at dette bare vil gjelde barn som ”ikke har grunnlag for beskyttelse”. Det er den samme regjeringen som bryter FNs anbefalinger på løpende bånd, ikke minst når det gjelder asylsøkere fra Afghanistan. De mindreårige det er snakk om har ikke behov for beskyttelse fordi regjeringen har vedtatt at de ikke har behov for beskyttelse, hva enn FN skulle mene om saken. Dermed tjener uthulingen av ett prinsipp til å rettferdiggjøre uthulingen av et annet.

Det er også åpenbart at norske institusjoner i Afghanistan vil kunne være et mål. Hvilke sikkerhetstiltak planlegges for å beskytte barna mot selvmordsbombere og andre trusler? Er regjeringen villig til å garantere barnas sikkerhet, eller hvor mange forbehold må regjeringen ta? Hvilket alternativ vil den velge − lav sikkerhet, eller at barnas hverdag skal være invadert av vakthold? På direkte spørsmål har regjeringen så langt unnlatt å svare.

Igjen skal tiltaket være til «barnets beste». Aldri er omsorgen sterkere enn når den er baksiden av ankomstreduksjon. Er det best for potensielt foreldreløse barn å tvangsreturneres til en institusjon i et konfliktfylt område og overlates til seg selv når de fyller 18 år, med traumene fra en ødelagt barndom og ungdom? Hva slags liv vil de ha? Og hva slags liv kunne de hatt i Norge? Avstanden mellom disse to mulige framtidene er det presise målet på den norske omsorgen.

Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter

Barneombudets brev til Justisdepartementet: http://barneombudet.no/brev/2011/afghanistan/