Før opprettelsen av Utlendingsnemnda i 2001, fikk jeg se utkastene til mulige logoer for det nye klageorganet. Nemndas ledelse var bekymret for at et utkast som inneholdt riksvåpenet med løve og øks, ville gi negative assosiasjoner: Asylsøkerne ville tenke at riksløven skulle jage dem ut av Norge med øks i hånd. Så hvilken logo valgte Utlendingsnemnda?
Nesten fra opprettelsen har nemnda vært kontroversiell. Nemnda var i stor grad tenkt som en rettssikkerhetsreform, men det er nettopp en rekke spørsmål knyttet til klagernes rettssikkerhet som har medført en kontinuerlig debatt omkring nemndas virksomhet. Nemnda har sjelden imponert med progressiv anvendelse av asylretten, men har gjentatte ganger stått for rene fremvisninger i hvordan jussen kan bli et redskap – en øks, om man vil – mot mennesker på flukt. Et av de mest utrolige vedtakene var beslutningen i 2010 om at somaliere fint kunne vende tilbake til Mogadishu, en beslutning som justisministeren fant det nødvendig å gripe inn for å korrigere.
Det synes per i dag å være en nokså unison enighet blant organisasjoner og andre som arbeider fra asylsøkeres perspektiv, om at nemnda ikke tilbyr den rettssikkerhet som bør kunne forutsettes i saker med et slikt alvor. Bare som ett av flere problematiske element er antallet saker som behandles i et nemndmøte med personlig fremmøte svært lavt, ikke bare statistisk, men også når man vurderer dette ut fra de konkrete sakene som ikke tas inn i nemndmøter. Det er eksempelvis helt alminnelig at personer som har blitt torturert av et sittende regime, avskrives med et avslag i forenklet behandling, uten noen gang å få møte beslutningstagerne. Slik legger nemnda også sitt eget hode på blokka.
Det er med andre ord liten tvil om at det er behov for en reform av Utlendingsnemnda. Etter flere års sterk kritikk nedsatte den rødgrønne regjeringen et utvalg som skulle vurdere endringer. Noen av utvalgets forslag, som ble lagt frem i november i fjor, er svært positive, blant annet når det gjelder saksforberedelse for nemndmedlemmene og innsyn og kontradiksjon for klagerne. Utvalget legger også stor vekt på at flere asylsøkere bør få møte beslutningstagerne, noe som per i dag er tilfelle bare i ca. én av ti saker.
Selv når det gjelder flere av de positive forslagene fra utvalget, er det imidlertid alvorlige problemer. Spesielt underlig er forslaget om at bare saker hvor det er tvil om de faktiske forholdene, skal kunne behandles i en nemnd med personlig fremmøte. Saker hvor forklaringen er lagt til grunn, skal i stedet avgjøres – og eventuelt avslås – av en nemndleder alene. Det skulle være åpenbart for stort sett alle som har erfaring med asylsaker at flere opplysninger vil kunne være av den største betydning, ikke bare for vurderingen av asylsøkernes troverdighet, men også for vurderingen av risikoen ved en retur til hjemlandet. Dette gjelder eksempelvis mer inngående informasjon om forfølgerne eller om nettverk/mulighet for beskyttelse i hjemlandet. Den modellen utvalget legger opp til skaper rett og slett en ganske absurd situasjon, hvor en asylsøker paradoksalt nok kan være tjent med en viss troverdighetstvil i saken, fordi dette kan medføre en bredere behandling med personlig fremmøte og behandling i full nemnd.
På et mer overordnet plan går utvalgets forslag til reform ikke langt nok når de verken går inn for domstolsbehandling eller topartsprosess. Tendensen i andre land er domstolsbehandling i klageomgangen; dette gjelder blant annet både Sverige og Finland, mens Danmark har topartsprosess innenfor en nemndordning. Utvalget er også selv tydelig på at ”Domstolsbehandling anses som den beste sikring av rettssikkerhet og legitimitet.” Når utvalget likevel avviser en domstolsmodell, er det primært fordi det vil være ”svært kostnadskrevende både å etablere og drive”. Dette argumentet er svært vanskelig å godta, all den tid flere land omkring oss bruker nettopp en topartsprosess og en domstolsmodell. Norge står åpenbart ikke ressursmessig svakere enn våre naboland, ikke minst som et av landene som har kommet seg best gjennom finanskrisen. At utvalget legger opp til en reform som vil gi et klageorgan med lavere standarder for rettssikkerhet enn i landene omkring oss, er mildest talt skuffende.
På toppen av dette foreslår utvalget en lite hensiktsmessig todeling av Utlendingsnemnda. Enkelt sagt foreslår de at asylsaker skal behandles av Flyktningnemnda, hvor noen asylsøkere gis mulighet for personlig fremmøte. Alle andre saker (familiegjenforening, utvisning, visum mv., samt Dublinsaker) skal imidlertid behandles av Utlendingsklage – og her skal det ikke være mulighet for personlig fremmøte overhodet. Dermed legger man opp til å svekke rettssikkerheten i alle andre saker enn en del asylsaker.
I høringsrunden, som nettopp er avsluttet, har flere av utvalgets forslag møtt bred og sterk kritikk, og det er vanskelig å tro at vi vil få en modell helt som utvalget har foreslått. Hvilke endringer vi kommer til å få, og i hvilken grad de vil ha et fokus på rettssikkerhet, er dermed desto mer usikkert. Det er til bekymring at statssekretær i Justisdepartementet Pål Lønseth nylig har sagt seg svært så godt fornøyd med saksbehandlingen på utlendingsfeltet, som han mener nesten er på nivå med rettssikkerhetssandarden på strafferettens område. Jeg håper inderlig at han tar feil. Har han rett, sitter det mange uskyldige mennesker bak lås og slå.
Selv på overflaten er dette en ganske håpløs uttalelse. Hvis du har brutt straffeloven, vil du møte dine dommere før du eventuelt sendes til fengsel. Hvis du har søkt om asyl, kan du få avslag uten noen gang å ha vært i samme rom som beslutningstageren, og dermed bli sendt til et fengsel i land hvor fengsel betyr tortur. Det ble skjebnen for både Abdulkarim Hossain, som ble tvangsreturneret fra Norge til Syria høsten 2010, og Rahim Rostami, som ble tvangsreturnert til Iran tidligere i år. For Abdulkarim Hossain foreligger det solid dokumentasjon på tortur.
I realiteten er vurderingen av asylsaker et av de mest skjønnsmessig tilfeldige og ustrukturerte saksfeltene innen norsk forvaltning. Kort oppsummert vurderer saksbehandlerne to forhold de som oftest har svært begrensede forutsetninger for å vurdere: De veier den enkelte asylsøkers troverdighet uten å ha noen som helst kompetanse på være seg vitnevurdering eller engang grunnleggende psykologi, og de forsøker å forutsi totalitære regimers handlemåte overfor enkeltpersoner i land hvor tilgangen på informasjon om menneskerettighetsbrudd kan være mangelfull, og hvor saksbehandlerne selv som oftest aldri har vært. Det er åpenbart umulig å skape et fullkomment asylsystem. Enhver mulighet for et godt system må imidlertid begynne med ydmykhet overfor den svært komplekse oppgaven man står overfor.
Hvorvidt det nye klageorganet har en løve og en øks i logoen eller ikke er nokså uvesentlig. Langt viktigere er klageorganets evne til å gi beskyttelse mot de virkelige våpnene.
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk senter