Etiopiske, iranske, kurdiske og afghanske asylsøkere har lagt ut på en månedslang asylmarsj langs pilegrimsleden fra Oslo til Nidarosdomen i Trondheim, i en forent front for en human og rettferdig asylpolitikk. Hensikten er en fredelig og verdig måte å trekke oppmerksomhet mot asylsøkernes situasjon i en tid preget av harde innstramninger.
Flyktninger fra diktatur og krig
Både etiopiske, iranske og kurdiske asylsøkere har flyktet fra to av vår samtids verste diktaturer. Fra en papirløs tilværelse i Norge har de kunnet se en dramatisk, negativ utvikling i både Etiopia og Iran. I begge land har valg blitt stjålet med brutale midler, og håp om demokratisering har blitt knust. Etiopierne, iranerne og kurderne har også det til felles at mange er politisk aktive. De har flyktet fordi de har kjempet for et bedre hjemland. Mange har allerede opplevd hjemlandets fengsler, mange har allerede blitt torturert. Likevel har det ikke vært nok til at de har fått beskyttelse i Norge. Afghanske asylsøkere har flyktet fra en av vår samtids verste krigsskueplasser, et land som har vært herjet av krig i årtier. I Norge har de blitt møtt av en FN-stridig avslagspraksis.
Samtidig med stadig negative nyheter fra de respektive hjemlandene, forsøker norske myndigheter å presse både etiopierne, iranerne, kurderne og afghanerne til å reise dit frivillig. Med ulik bakgrunn og ulike historier er asylsøkerne forent av den harde behandlingen de har fått i Norge, og i kravet om en mer human, rettssikker og rettferdig asylpolitikk.
Etiopia
Selv om etiopierne har flyktet fra et av Afrikas mest undertrykkende regimer, har asylpraksisen gjennom mange år vært svært streng, og ca. halvpartan får avslag. Blant de med avslag finner man en rekke personer som allerede har vært fengslet og torturert av regimet. Dette omfatter en rekke kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Norske utlendingsmyndigheter mener de trygt kan reise tilbake til det samme regimet, uavhengig av at menneskerettssituasjonen til og med har gjennomgått en forverring de siste årene. Retur til et regime som disponerer torturkamre mange av asylsøkerne allerede har sett fra innsiden, ser utvilsomt annerledes ut fra etiopiernes side enn det gjør fra utlendingsmyndighetenes.
Dette forklarer hvorfor en del etiopiere har levd i Norge uten oppholdstillatelse i mange år, inntil 17 år. Frykten for retur til hjemlandets diktatur har tvunget dem til et uforutsigbart liv i Norge preget av ustabilittet og uro. Mange har integrert seg godt, men står fra januar i år på bar bakke etter et de mistet muligheten til å arbeide.
Iran
Det store flertallet av iranske asylsøkere har vedvarende fått avslag av norske utlendingsmyndigheter, og asylpraksis for iranere har vært kontroversiell i en årrekke, blant annet når det gjelder kvinner og homofile. Gruppen omfatter også mange fra Irans kurdiske minoritet, som kjemper mot etnisk undertrykkelse og mot et regime som begår alvorlige menneskerettsovergrep mot landets minoriteter.
Avslagene setter iranerne og kurderne i en ganske spesiell situasjon. De fleste har kommet til Norge uten gyldig pass. Hvis de skal returnere til Iran, må de først henvende seg til den iranske ambassaden for å søke om pass. Det forutsetter at de signerer en beklagelse for at de har søkt asyl og derved fornærmet den iranske republikken. Opposisjonelle, homofile, mishandlede kvinner – de må alle beklage. Man må regne med at dette dokumentet som et minimum vil bli oppbevart så det senere kan brukes mot dem. Det betyr at Norge, ved å presse iranerne til samarbeid om retur, også presser dem til å etablere et mulig grunnlag for senere forfølgelse.
Ikke engang den tragedie at norske myndigheter tidligere i år tvangsreturnerte en 19 år gammel asylsøker tilbake til Irans mest beryktede fengsel, ser ut til å ha skapt den nødvendige frykten hos de ansvarlige myndighetene for at man har gått for langt. Rahim Rostami står nå tiltalt for landsforræderi og brudd på sharia, det siste var en del av asylgrunnlaget som han fikk avslag på i Norge.
Afghanistan
Afghanske asylsøkere har gjennom flere år vært offer for en avslagspraksis i strid med anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Etter at afghanske asylsøkere gjennomførte omfattende protester i 2006 og 2007, ble praksis lagt om i en periode, og brakt mer inn på linje med FNs standarder. Dette endret seg igjen med den rødgrønne regjeringens innstramninger høsten 2008. Deretter har det gått en strøm av FN-stridige avslag fra UDI og Utlendingsnemnda til afghanere som har søkt asyl i Norge.
Samtidig med at aksjonistene har marsjert, påtraff jeg for noen dager siden en gruppe etiopiske papirløse. De har vært gode, norske skattebetalere gjennom flere år. Nå gikk de omkring i Oslo sentrum på jakt etter et sted å tilbringe natten. Hver dag foretas asylmarsjer som dette gjennom byene våre i en kamp for overlevelse og verdighet.
Mer information kan du finna här:
www.facebook.com/Asylmarsj2011
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk senter