Etiopiske asylsøkere har nå bodd i flere uker utenfor Oslo Domkirke. Palestinske asylsøkere har nettopp opprettet en flyktningleir noen hundre meter unna, ved Kulturkirken Jakob, hvor den store palestinske artisten Rim Banna sang for dem for noen dager siden. Siste nytt er at en gruppe iranske asylsøkere er på jakt etter telt for å sette opp sin leir.
Håpløsheten i norsk asylpolitikk kommer dermed til overflaten av hovedstaden vår. Siden etiopierne satte opp sitt telt har det blitt gradvis utbedret; livet der har nesten fått et permanent preg, med kartong på bakken og dyner og puter tett i tett. Stadig er det 10-15 mennesker som bor der etter at vel 25 reiste til Sverige og gikk tilbake inn i kirkeasyl. Det lille teltet står tett inntil den store kirken, forblåst og preget av håndskrevne skilt og i perioder etiopiske farger: ”We are refugees from an ethnocentric dictator”. ”We all live on the same planet”.
Selv om etiopierne har flyktet fra et av Afrikas mest undertrykkende regimer, har asylpraksisen gjennom mange år vært svært streng. Blant de med avslag finner man en rekke personer som allerede har vært fengslet og torturert – herunder en rekke kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep – av representanter for det sittende regimet. Norske utlendingsmyndigheter mener de trygt kan reise tilbake til det samme regimet, uavhengig av at menneskerettssituasjonen til og med har gjennomgått en forverring de siste årene. Korstogene så annerledes ut fra arabernes side. Retur til et regime som disponerer torturkamre mange av asylsøkerne allerede har sett fra innsiden, ser utvilsomt annerledes ut fra etiopiernes side enn det gjør fra utlendingsmyndighetenes.
Den palestinske leiren ble først satt opp i Spikersuppa i sentrum av Oslo, under statuen av Henrik Wergeland. Der fikk den stå i bare ett døgn før politiet krevde at palestinerne fjernet seg. Leiren ble flyttet, og består per i dag av fire telt i et mer isolert område, ikke langt fra Akerselva og Utlendingsdirektoratet. Etter flere netter med regn er teltene forsterket med presenning. Da Rim Banna holdt konsert i Kulturkirken Jakob på søndag, ble palestinerne utenfor invitert inn. De fylte de bakre radene og sang tilbake mot henne. Hver av sangene var tilegnet palestinske barn som har blitt drept, palestinere som sitter i israelske fengsler, drømmen om palestinsk frihet. Etter konserten trakk de seg tilbake ut i teltene, blant palestinske flagg og plakater med palestinske drømmer: ”Ingen mennesker er illegale.” ”Alle mennesker har rett til en nasjonalitet.” ”Alle mennesker har rett til et sted å være.” Strengt tatt har de ikke engang rett til å ha teltleiren her; dette er kommunal grunn.
Bakgrunnen for at vi nå har en palestinsk flyktningleir i Oslo er at asylpraksis for palestinere fra de okkuperte områdene ble kraftig strammet inn for to år siden. Frem til 2009 fikk så godt som alle palestinske asylsøkere herfra opphold. Den rødgrønne regjeringen endret dette over natten, og nå får 76 prosent avslag, i klar strid med anbefalingene fra UNHCR. Dermed bes de reise tilbake til en situasjon preget av okkupasjon, menneskerettsovergrep og stadig frykt for nye militæraksjoner. Ikke nok med det: For mange er selv frivillig retur umulig, så lenge Gaza forblir stengt.
Den neste gruppen som visstnok skal gjøre et forsøk på å beleire Oslo, er iranere. Det store flertallet av iranske asylsøkere har vedvarende fått avslag av norske utlendingsmyndigheter, og asylpraksis for iranere har vært kontroversiell i en årrekke, ikke minst når det gjelder kvinner, homofile og kristne konvertitter. En 19 år gammel iransk asylsøker sitter fortsatt fengslet i Irans mest beryktede fengsel etter tvangsretur fra Norge i februar; det er vanskelig å avgjøre om norske myndigheter bare er maktesløse til å gripe inn, eller om det i større eller mindre grad også er snakk om likegyldighet. Verken fengslingen eller norske myndigheters tilsynelatende manglende oppfølging utgjør en sterk oppfordring til andre iranere som nå lever papirløst i Norge om å returnere frivillig.
Avslagene setter også iranerne i en ganske spesiell situasjon. De fleste har kommet til Norge uten gyldig pass. Hvis de skal returnere til Iran, må de først henvende seg til den iranske ambassaden for å søke om pass. I den forbindelse må de signere en beklagelse for at de har søkt asyl og derved fornærmet den iranske republikken. Opposisjonelle, homofile, mishandlede kvinner – de må alle beklage. Man må regne med at dette dokumentet som et minimum vil bli oppbevart så det senere kan brukes mot dem, à la Østblokken i gamle dager. Det betyr at Norge, ved å presse iranerne til samarbeid om retur, også presser dem til å etablere et mulig grunnlag for senere forfølgelse. At de skal unnskylde seg for å ha søkt asyl – i essens for å ha benyttet seg av en menneskerettighet – er i seg selv heller ikke uproblematisk.
Historiene som fører asylsøkerne ut i Oslos gater er forskjellige, men samlet etterlater de et klart inntrykk av en asylpolitikk i krise.
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter