Palestinere – de nye papirløse

I mer enn tre uker har et trettitalls palestinske asylsøkere bodd hos Blitz i Oslo. Hver dag har de gått til Stortinget for å protestere mot den uventet harde behandlingen de har møtt hos norske myndigheter. Palestinske asylsøkere er i ferd med å bli den nye, store gruppen papirløse i Norge.

Fram til 1999 fikk alle palestinske asylsøkere som kunne dokumentere at de er fra de okkuperte områdene opphold i Norge. Dette har siden endret seg dramatisk. I 2010 fikk ca. 76 prosent avslag, noe som plasserer Norge på europatoppen i sviktende empati med palestinernes lodd.

Innstramningen følger ikke på en gjennomgripende, positiv endring på bakken i de okkuperte områdene – tvert om. At Norge har snudd skyldes utelukkende norske politiske hensyn. Innstramningen var en direkte konsekvens av at palestinske asylsøkere i 2008-2009 utgjorde en av de største gruppene som kom til Norge, og at UDI ønsket å begrense tilstrømningen. Konsekvensen er en usedvanlig streng praksis overfor en utsatt gruppe. Dette omfatter også avslag til personer med sterke individuelle anførsler både sikkerhetsmessig og humanitært, som dokumentert i NOAS rapport Retur til hva? Norsk praksis overfor statsløse palestinske asylsøkere (2011).

Dette blir igjen et vitnesbyrd om hvordan asylpolitikken tidvis utspiller seg i et vakuum til side for samfunnet som sådan. At Norge nå nærmest daglig henviser palestinere til potensielt langvarig papirløshet på det norske samfunnets skyggeside, er vanskelig å forene med det sterke engasjementet for palestinernes skjebne i store deler av den norske befolkningen, og ikke minst internt i flere av regjeringspartiene. 1. mai hadde både Arbeiderpartiet, SV og LO fokus på palestinernes lodd – i Palestina, dette mens norske myndigheters egen behandling av palestinske asylsøkere er strengere enn i både Sverige og Finland.

De palestinske papirløse omfatter personer med bakgrunn fra både Gaza, Vestbredden og diasporaen. De bes vende frivillig tilbake til en situasjon preget av okkupasjon og menneskerettsbrudd – og ikke minst av ydmykelser, maktesløshet og overhengende fare for nye militære aksjoner.

Men mer enn det: Selv hvis de faktisk skulle godta norske myndigheters krav om å returnere til en så ekstrem livssituasjon, er det ofte ikke mulig for dem. Et forhold som er spesielt ved denne innstramningen er nemlig at det for palestinere fra Gaza per i dag er umulig å returnere, hvor mye de enn skulle ønske det selv. For tidligere grupper som har fått avslag, har det i alle fall eksistert et slags teoretisk prinsipp om at de kunne returnere frivillig til hjemlandet, selv om tvangsretur ikke var mulig og frivillig retur inn i krigssoner og diktaturer ikke sannsynlig. For palestinere fra Gaza finnes ikke engang denne teoretiske muligheten for retur, med mindre de skal smugle seg selv inn illegalt og for egen risiko. Norske myndigheter velger å betrakte dette som et utreiseteknisk problem – og henviser palestinerne til en tilværelse på norske mottak eller i svart arbeidssektor på ubestemt tid.

Dette utreisetekniske spørsmålet er uansett sekundært. Kjernen i problemet er situasjonen i de okkuperte områdene, for ikke å snakke om en flukthistorie som for mange familier har strukket seg over mer enn et halvt århundre. Nå har den palestinske tragedien virkelig havnet på vår egen dørstokk. Det kan ikke oppfattes som annet enn en grunnleggende test på hvor mye vårt engasjement for og vår empati med palestinsk lidelse faktisk betyr i praksis. Vi stiller ofte krav til Israel og de palestinske selvstyremyndighetene. Hvilke krav har vi tenkt å stille til oss selv?

Blant 1021 palestinere som fikk et vedtak av UDI i 2010, er det også nevnt at én enslig mindreårig fikk midlertidig oppholdstillatelse. Det betyr at UDI anser at han (de fleste som får denne typen tillatelse er gutter) er for ung til å sendes ut nå, men at han kan sendes ut straks han har vokst seg gammel nok. Jeg spør meg hvordan det må oppleves å være den eneste palestinske ungdommen det året som fikk beskjed om at straks han fyller 18 år, skal han (hvis mulig) sendes tilbake til de okkuperte områdene. Det er på ingen måte mulig å godta at denne ungdommens skjebne er nødvendig for overflods-Norges fortsatte velferd og velstand.

Mer informasjon: Retur til hva? Norsk praksis overfor statsløse palestinske asylsøkere. NOAS, 2011. (Tilgjengelig på www.noas.no)

Rune Berglund Sten, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter