I løpet av de siste par årene har Antirasistisk Senter valgt å gå ganske tungt inn i situasjonen til de papirløse. Det er mange år siden Antirasistisk Senter i så stor grad har engasjert seg i norsk asylpolitikk. Det er naturlig å si noe om hvorfor.
Antirasistisk Senters engasjement begynte delvis med at vi ble oppmerksomme på situasjonen på de tidligere ventemottakene for avviste asylsøkere på Lier og Fagerli utenfor Oslo. Det senere hendelsesforløpet har vist nok så tydelig at dette engasjementet var riktig, med den delvise ødeleggelsen av mottakene sist sommer i de mest alvorlige asylopptøyene vi har sett i Norge påmange år.
Vi advarte Utlendingsdirektoratet mot den anspente situasjonen noen måneder før opptøyene brøt ut. Da vi intervjuet 30 beboere på ventemottakene våren 2010, tegnet det seg et bilde av en ekstrem psykisk situasjon, hvor nesten alle sa de hadde vurdert selvmord. Dessverre var ingen interessert i å lytte til advarslene. Det medførte at noen av beboerne gikk så langt som til å begå farlige handlinger, og at andre fikk enda en traumatisk opplevelse.
Systemets og samfunnets likegyldighet overfor elendigheten på ventemottakene gjenfinnes i den systematisk harde og uempatiske tilnærmingen til andre papirløse. De siste 3-4 årene har jeg blant annet fulgt tre personer som har tilbrakt deler av tiden på gata i Oslo, alle med bakgrunn fra de totalitære statene Etiopia og Eritrea. Gruppen av papirløse som lever så hardt som dette er trolig ikkeden største – det er nok langt flere som lever på lånte sofaer, eller som overlever på svart arbeid –men den finnes.
Den ene av de tre har blitt observert mens han lyttet til radioen uten at den sto på, og har trolig utviklet paranoia. Nå har jeg ikke sett ham på lenge, men i den perioden jeg ennå traff på ham, virket han gradvis mer forkommen, klærne skitne og illeluktende, blikket villere. Han forsøkte å reise til andre land, men ble hver gang sendt tilbake til Oslos gater, som det eneste alternativet han hadde til de forhatte ventemottakene.
Den andre har jeg sett gå fra å være en både stabil, sympatisk og intelligent ung mann til dels å overleve gjennom kriminell aktivitet. Hans historie begynte i et skur utenfor en politistasjon i Etiopia, hvor han satt innesperret i flere måneder fordi han hadde demonstrert mot regimet. Jeg er nå reddd en ender i gatene i Oslo.
Den tredje er en voksen eritreisk mann som meg bekjent har tilbrakt en del av nettene de siste årene under bruer. Han har alltid vært tilbakeholdende med å fortelle om det, men har bekreftet akkurat nok. Han også hadde et tilbud om å bo på ventemottakene, men livet der orket han ikke – det følte han var å gi tapt, å resignere. Han foretrakk derfor livet på gata, selv om han deler av tiden hadde lite å spise og gikk synlig ned i vekt.
Ca. tre år levde han slik før han ble innvilget flyktningstatus av Utlendingsnemnda (UNE) like før jul. Noen vil oppfatte dette som et eksempel på at systemet fungerer, men det er like mye detmotsatte. Han ble innvilget flyktningstatus ut fra sitt opprinnelige asylgrunnlag; det var ikke snakk om endrede forhold verken i hjemlandet eller i hans sak. Det eneste som var nytt, var nemnda som fattet vedtaket – en ny nemndleder og nye nemndmedlemmer så saken hans annerledes. Saken viser at veien fra papirløshet til flyktningstatus på samme tid kan være svært kort (ny nemnd) ogsvært lang (flere år under elendige livsforhold). Han var en av de som er så heldige å vinne frem,etter omfattende rettshjelp fra NOAS gjennom flere år, men det er åpenbart andre der ute som har tilsvarende vedtak – vedtak som bare er en annen nemnd unna innvilgelse, men som aldri får en annen nemnd.
Kan det virkelig være så brutalt enkelt som noen politikere gjør det til, nemlig at disse skjebnene påingen måte berører det norske fellesskapet – at det er mulig for fellesskapet å eksistere upåvirket av slik elendighet i vår midte, desto mer når det er snakk om en elendighet som vi er direkte medvirkende til? Spørsmålet om hvor enkeltmenneskets og fellesskapets ansvar slutter og begynnerer komplekst, men det må ha noe å si hvordan vi som samfunn møter slik menneskelig nød – og ikke minst i hvilken grad vi bidrar til å produsere den.
Det er også merkelig å se hvor stor tillit de ansvarlige politikere ofte hevder å ha til asylsystemet. Hvor mange politikere vil si at man har full tillit til at NAV stort sett bare fatter riktige vedtak? Hvormange vil si at alle sensorene på universitetene vurderer eksamensbesvarelsene likt og fullt utrettferdig? Jeg innbiller meg at man der vil være langt mer varsom med tillitserklæringene, selv om det kan hevdes at NAV forholder seg til et nokså kurant regelverk, og at universitetenes sensorer har en nokså overkommelig oppgave. Da virker det som at man fra politisk side er klarere på tilliten til utlendingsmyndighetene – som reelt sett har som oppgave å bedrive mer eller mindre kvalifiserte gjetninger om hva totalitære regimer i fremmede land vil kunne finne på å gjøre med den enkelte, eller hvem som vil klare seg greit i en krigssone. Å tro at noen kan gjøre dette med reell presisjon, burde oppfylle minst ett diagnostisk kriterium for stormannsgalskap.
Dilemmaet er åpenbart: Skal systemet fungere, må det være basert på at man har tillit til det og påat vedtakene respekteres. Men systemet er minst like avhengig av at tilliten ikke er total, og at man erkjenner at utlendingsmyndighetene er satt til å gjøre en i essens nesten umulig oppgave, nemlig å spå fremtiden. Dette burde tilsi en ydmykhet og simpelth en en frykt for å gjøre feil som ofte ser ut tilå være helt fraværende.
Den største gruppen av lengeværende papirløse er etiopiere. Etter å ha jobbet spesielt med etiopiske asylsøkere i flere år, er jeg overbevist om at en – antagelig betydelig – andel av de etiopierne som har fått avslag på asylsøknaden, vil møte overgrep hvis de noen gang skulle bli returnert tilhjemlandet. Da jeg begynte å jobbe med etiopiske saker for noen få år siden, ble jeg så overrasket over avslagene at jeg ba uavhengige forskere se på noen av sakene. Forskerne delte våre vurderinger, og regelrett slaktet UDIs og UNEs vedtak. Jeg husker tydelig at daværende seniorforsker Kjetil Tronvoll ved Universitetet i Oslo brukte ordet ”latterlig” flere ganger om standardformuleringene i avslagsvedtakene, og seniorforsker Siegfried Pausewang ved Christian Michelsens Institutt mente han selv heller ville begått selvmord enn å godta avslagene og returnere til Etiopia.
Det er ingen tvil om at en del av bakgrunnen for papirløskampanjen Ingen mennesker er ulovlige er flere svært problematiske sider ved dagens praksis i UNE. Den rødgrønne regjeringen har faktisk uttalt (i proposisjonen som lanserte den nye utlendingsloven) at utlendingsforvaltningen ikke er avstengt fra å innvilge opphold til lengeværende papirløse i spesielle tilfeller, men UNE har generelt valgt ikke å benytte denne adgangen. I UNEs praksis er det knapt rom overhodet for individuelle vurderinger av lengeværendes livssituasjon, tilknytning til Norge, psykiske forhold, osv. Det er denne ekstremismen som gradvis har skapt en situasjon med så mye elendighet som vi dessverre har i dagens norske asylpolitikk.
Spørsmålet er: Hvorfor var det mer eller mindre ingen interesse for å lytte til asylsøkerne på ventemottakene? Hvorfor tolererer samfunnet at torturofre fra noen av verdens verste diktaturer, inkludert kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep som en del av forfølgelsen, lever i ekstrem elendighet midt iblant oss? Har det noe å gjøre med rasisme? Utgjør det en eller annen formfor diskriminering?
Vi er ikke avhengige av å komme med et entydig svar på disse spørsmålene for å engasjere oss. Det er nok for oss å konstatere omstendighetene: Utenlandske borgere – stort sett med en annen etnisk bakgrunn enn majoriteten av den norske befolkningen – ble på ventemottakene hensatt i en ekstremt nedbrytende situasjon, med minimal empati fra systemets side, minimal respekt for deresmenneskelige verdighet og minimal forståelse av den kloke maktens grenser. Andre papirløse går tilgrunne i våre gater uten at ansvarlige politikere later til å heve et øyenbryn. Er det tilfeldig hvem sombehandles så hardt? Er det tilfeldig at asylsøkere så forferdelig lett lar seg desavuere, marginalisere, diskreditere i den offentlige debatten og politikkutøvelsen?
Nei: Helt tilfeldig er det trolig ikke at de fremmede igjen, som så ofte før, blir offer for våre mestbrutale valg og handlinger.
Rune Berglund Steen
Kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter